Nye sannheter...

Det er rart - du tror liksom du vet hvordan det er - og så er det ikke sånn likevel. Noen navlebeskuende sannheter her:

Jeg har så fryktelig lyst til å være skjørte-jente. Snuppe rundt i fine skjørt og være jente. Men synes at jeg stadig ender opp i bukser likevel. Så gleden var stor i sommer da noen sa: Du er jo sånn skjørte-jente! Ble blid da, gitt. Har planer om stor ekspedisjon til Stoff og Stil - så da blir det nok noen flere skjørt som jeg kan gå rundt å være skjørte-jente i...

På 80-tallet var håret mitt absolutt helt feil. Det var da som nå, glatt og absolutt strykefritt. Ikke en krøll. Og ikke spesielt stort. På 80-tallet skulle håret være STORT! (Husker ikke? Sjekk her...) Så mitt hår var umoderne, pistrete og flatt. Men her om dagen så var det noen som sa: Du har sånn tjukt fint hår du... HÆ? Hun må ha vært full - det var jo på fest... (Men: av barn og fulle folk hører man som kjent sannheten...)

Den siste sannheten som er ny er mitt forhold til latskap. Jeg mener selv at jeg er gjennomgående lat og havner oftere på sofaen enn ute på tur. Ok - en del prosjekter har jeg jo på gang, og en del blir også gjennomført. Likevel, jeg synes alltid at alle andre får gjort så mye mer. Men der smalt jammen stefaren min til med: DU er vel ikke lat!!!

Så nye sannheter er som følger: Jeg er ei skjørte-jente med tjukt hår som ikke er det minste lat. I hvert fall i følge 3 personer som kjenner meg.

Eller som yngstemann sa da han så på at jeg sminka meg: Nå blir du enda nydeligere mamma. (Kvalifiserer muligens til ny sannhet nr 4 siden jeg vanligvis ikke er spesielt nydelig heller.)

Drugs'n rock'n roll

Jeg er helt og fullstendig mot narkotika av alle slag. Jeg trives også med Norges restriktive alkoholpolitikk. (Ja, selv om jeg tolker reglene for innførsel litt fritt og tar med 2 kartonger i stedet for 1, men da smugler jeg ikke øl også, altså. Eller sprit...) Men det slår meg at blant mine favorittband finnes det mange som ikke har vært helt enige med meg i det.

Jeg liker jo godt mye rock og annen moro fra 70-tallet. Og de gutta der spytta neppe i glasset. Eller hasjpipa, eller på LSD-frimerket sitt. Jeg hører jo at mine favorittlåter ofte har noe lettere (eller tyngre) psykedelisk over seg. Kashmir uten LSD hadde vel ikke vært rare sakene...

Burde jeg da av prinsipp bare spille musikk av edruelige (men ikke fanatiske eller religiøse) artister som bare lager politisk korrekte sanger om mellommenneskelige temaer? Og siden jeg ikke klarer å komme på noen band i denne sjengeren kunne det fort endt opp med en annonse på Finn.no om salg av stereoanlegg. Heldigvis hørte jeg en fyr på radioen som sa at det ikke var sunt å ha prinsipper for prinsippets skyld...

Eksamensnerver

Heldigvis ikke mine eksamensnerver... Men det sitter nervøse studenter i gangene på jobb. Litt bleike om nebbet og med klamme hender. Satt sånn selv i fjor - og det var ingen god følelse. Eksamen var to delt, først en ukes hjemmeeksamen som jeg så skulle forsvare i muntlig høring etterpå.

Muntlig eksamen er en bisarr opplevelse. På forhånd var jeg nervøs, leste oppgaven flere ganger og prøvde å forestille meg hva de ville spørre om. Eksaminatorene som prøver å løse opp stemningen med litt småprat, jeg er vel ikke så grusomt klar for småprat, men smiler og venter på det som skal komme.

Så kommer det første spørsmålet. Og jeg skjønner ikke hva fyren spør om. Har dette noe med mitt fag å gjøre? Har det noe med oppgaven min å gjøre? Jeg blir helt blank. Og så kjenner jeg hjernen risle som en kald elv nedover i kroppen og ut gjennom tærne. Jeg klarer virkelig ikke å si noe som helst. Han prøver en gang til, men jeg skjønner det fremdeles ikke. Og nå ser jeg for meg strykkarakterer og evig skam.

Heldigvis klarer jeg å si at jeg har fullstendig jernteppe. Og det var vel det som skulle til. Da løsna det og resten av eksamen ble gjennomført med hjernen på plass i hodet.

Gaver i boden!

I fjor høst gravde jeg opp store deler av det bedet som ligger inntil garasjen. Det fulgte med noen never med ulike løker som jeg ikke gadd å putte ned i jorda igjen. Jeg slengte dem over i ei tom blomsterpotte, satte potta i boden og glemte den. Ingenting ble gjort, ikke jord, ikke lys, ikke vann.

I vårstemningen i dag rydda vi vekk en del vinterting fra boden og plutselig sto jeg med ei potte full av vårløker i full spiring! De vanskjøttede, stakkers små løkene har overlevd vinteren i en uisolert bod og var i full gang med å skyte skudd.

Så da var det bare å finne fram jord og plante dem tett i tett i ei potte. Nå står de på trappa, så får vi se om de likte miljøforandringen. En fin, overraskende gave fra boden, der altså!

Ja, jeg skrudde av lyset

På lørdag samlet verden (!!!) seg til et "verdensomspennende" miljøtiltak om å skru av lyset én time mellom 20.30 og 21.30. Vi fulgte oppfordringen vi, og slo av lyset så det holdt.

Men: Hva slags påfunn var dette earth hour greiene egentlig? Ser på www.earthhour.org at det er et australs påfunn mot global oppvarming. Og det er jo prisverdig. Men er det ikke egentlig litt naivt å tro at det å skru av lyset en time gjør noen forskjell? Det vel vært mer strøm å spare på å skru av kraftkrevende industri en time. I en vanlig norsk heim er det strøm til oppvarming det går mest av - ok, ikke noe problem i Syndey akkurat, men de har vel airconditioningen gående... Å spare lys en time en lørdagskveld er bare koselig, det gjør ikke akkurat vondt. Hva med en earthday der vi skrudde ned varmen et par grader inne, dusja litt kortere, lot bilen stå og tok toget på ferie? Men lyset var avskrudd koste vi oss med stearinlys - hvor miljøvennlig er det? De skal også produseres...

Så jeg satt der med en følelse av å være litt naiv, litt dum og litt fanga i populærkulturens måte å bidra. Vi skrudde av lyset - mest fordi alle andre gjorde det.

Og forresten: alle de fattigste menneskene i verden - hvordan fikk de markert earth hour mon tro? Har de strøm eller? Ikke får de spart så mye på oppvarming og varmt, eller reint, vann heller.

Besøk og geier jo???

Jeezes - noen besøker sida mi... Må skrive noe intelligent da eller?

Web 2.0 og vanlige folk

Jeg har vært to dager på Bibsys brukermøte i Fredrikstad. Og det er jo stas! Jeg har hørt interessante (og ikke så interessante) foredrag, truffet gamle venner og drukket øl. Det er deilig å komme bort fra hverdagen og prate litt skit...

Men, tilbake til det faglige. Vi bibliotekarer er jo fryktelig opptatt av web 2.0 med tilliggende herligheter. Vi synes det er bakstreversk at ikke alle er på facebook og twitter, eller blogger eller lager wiki. Vi lager fancy greier i Second life og skal være der brukerne er. Men noen ganger lurer jeg på om vi ikke lever i ei boble? Alle vet jo at Google docs er den perfekte måten å samarbeide om dokumenter på. Men jeg har da vitterlig prøvd. Og la det være helt klart - jeg synes Google docs er super supert. Men, jeg kjenner jo ingen som bruker det. Jeg har ved to anledninger foreslått at arbeidsgrupper jeg var med i skulle bruke google docs. Men dette er tydeligvis teknologi for kidsa, for folk på min alder - uttafor bibliotekmiljøet vel å merke - de aner ikke hva det er. Og terskelen for dem er kjempehøy. Selv ikke engasjerte og glødende innlegg kunne få dem til å skifte mening. Dessuten, av folk på 35+ er det vel bare bibliotekarer som har grodd fast til PCen...

...og en uke senere...

... ser det slik ut:

Vårfornemmelser

Det skal ikke så mye til. Det har vært vinter lenge og jeg er skikkelig lei av snø. Den ligger i hauger rundt i huset og i hagen. Kaldt og hvitt, og det synes å ingen ende ta.

Men i dag, da jeg kom hjem fra jobb, hadde det skjedd saker. Sola har skint i hele dag og tint snøen i bedet foran garasjen. Sørvendt bed hvor sola har fått varma godt en fin dag som i dag. Hjertet gjorde et hopp og jeg kjente et rusj av glede!!! For under snøen hadde det skjedd saker og ting. 2-3 cm lange knopper av krokus (og noe annet jeg ikke vet hva er...) sto så fine og strunke i sola. "Se på meg", lyste det av dem! Smilet holdt på å gå helt rundt på meg - og så måtte jeg inn og sette på DeLillos - vår, tralala vår!

Og det er jo mer som ligger på lur også. Rhododendonen driver jo på hele vinteren. Knoppene står bristeferdige og klare de også. De er forresten et godt studie i hvordan planter forholder seg til vinteren her nord. Når det er skikkelig kaldt ruller bladene seg sammen for å hindre fordamping. Hvordan det kan ha seg at de ikke fryser fatter jeg ikke! Men knoppene er klare helt fra høsten.

Tenk på alt det andre som ligger under snøen og venter. Og hvor er frøkatalogen??? Her må bestilles!

(Jadda, det kan sikkert komme snø igjen. Men læll a'gut!)

Skråninga av Carl Frode Tiller

Februarboka for bokdamene er Skråninga av Carl Frode Tiller, ei bok som verkeleg gjorde inntrykk på meg. Kort fortalt handlar boka om ein gut som veks opp i ein familie utan kjærleik, med ein alkoholisert far og ei trøystespisande mor. Guten vert mobba på skulen og vert etter kvart psykisk sjuk. Historia i seg sjølv er vond og særleg den første delen som handlar om når guten er liten, var vond å komme seg gjennom. Det som er så fantastisk med boka er språket og måten Tiller fortel historie.

I første kapitlet er det faren som er forteljar. Eit grep eg likar godt er når han fortel om at eigentlig ikkje drikk. Han drikk nesten ikkje! Men mens han fortel så skjønar vi at han nok drikk ganske mykje. Og det han seier står i grell kontrast til det guten fortel seinare i boka, faren er nemlig tung alkoholikar.

Så er det guten som overtek som forteljar. Rammeforteljinga er at han sit på psykiatrisk avdeling og skriv om bandomen sin. Og her brukar Tiller språket meisterleg. Stadige hopp og assosiasjonar i teksten, ulike minne frå barndom og ungdomstid glir over i kvarandre nesten umerkeleg. Stadige gjentakingar av forteljaren sine tvangshandlingar skapar ein urovekkjande puls i historia.

God og medviten bruk av språket gjer leseropplevinga og lesergleda større. Det er fantastisk herleg når ei bok kjem slik under huda på meg. Eg las brorparten av boka på toget i vinterferien. 2 timar i Tiller si verd gjorde noko med meg. Dei språklege grepa påverka meg på ein måte eg sjelden har opplevd før. Eg kjende meg uroleg, eg kjende meg nesten smårar sjølv og då eg gjekk av toget kjende eg meg nesten som Tiller sin hovedperson.

Takk for ei god historie - frå ein forfattar eg må lese meir av!

Forventningers møte med virkeligheten

Jeg flytta til Syden sa jeg. Men jeg flytta bare ti mil fra Oslo. Ikke særlig langt, men i hvert fall én vekstsone! I Syden skulle jeg ha blomstrende hage, med magnoliatrær og roser. Kanskje et ferskentre? Og sykle kunne jeg hele året, for her i Syden går jo det fint.

Jeg måtte minne meg selv på i går at det er jo ikke Danmark jeg har flytta til. Jeg har flytta til Vestfold, og her er det snø og vinter. I min barndoms by på 15 mil lenger sør var det også snø og vinter. Så da jeg satt der i Oslo og drømte om magnolia i hagen, må det ha gått meg hus forbi at vinteren også kommer til Vestfold... Jeg har kava på sykkel på dårlig brøyta sykkelsti, (si meg er dette bare sykkelby om sommeren?) - og jeg har kava på isen (hva med å strø?).

Men jeg har et håp om at det er kortvarig og at snøen snart kommer ned ferdig måka...

Jeg - en stilguru?

Jeg satt akkurat og så på Kristin Asbjørnsen på Grosvold. Røde krøller og kul lugg, stor ring, raslende armbånd, tøft halssmykke - egen stil. Og Marianne i Surferosa med skeiv lugg og hatt. Jeg har vel for lengst innsett at jeg ikke eier stil. Men disse tøffe jentene - de tør å synes! Og jeg - usynlig? Kjedelig? Trygg i svart, grått og beige...

Hva signaliserer man med stilen sin? Skulle jeg vært rockejente? Romantisk og blomstrende? Draktbærte? Kjolejente? Jeg synes alt jeg tar på meg ser ut som kjærring. Tror jeg har en del plagg som er fine, men så blir skoa feil. Eller smykkene. Eller jakka. Og alltid håret! Jeg trenger rett og slett en stylist!

TV-fri uke - oppsummering

Det gikk jo stort sett greit denne uka. Skulle hatt noen prosjekter liggende som jeg kunne ha gjort noe med. For neste uke kan jo prosjektet være å få orden på musikk, squeezebox og sånt. Mye musikk som skal flyttes og ordnes. Og så kan vi jo begynne å rippe det vi har i CD-skapet...

Leste ferdig boka mi - og når jeg bare fikk roa meg ned og henta fram konsentrasjonen, så viste det seg å være ei bra bok som jeg hadde glede av å lese.

Tirsdag var jeg så vidt innom Frustrerte fruer, som jeg for all del ikke ville gå glipp av før. Men, - de er jo bare slemme med hverandre. Det er bare opplegg til nye intriger og nye måter å lage fiendskap. Hvor interessant er det egentlig å se botox-pinhead damer plage hverandre?

Torsdag ble jeg sittende og zappe. Og straffen var en hel kveld med utrolig dårlig film og dusteserier som jeg syntes var teite. I går - lørdag - klarte vi å unngå zappefella og satte på en film i stedet.

Forsøket fortsetter neste uke!

Fra barnemunn...

Jonas spiller spill med mormor og skal forklare begreper som mormor skal gjette: "Noe man bruker nå det ikke er mat igjen i huset." Og dette er da en hamburger. Jeg lurer jo litt på hvor han har det fra... Det er ikke så ofte det vanker hamburgere i heimen...

Tv-fri uke -dag 1 og 2

Hva har jeg gjort de siste to dagene uten TV? Vel for det første har jeg lest en bok. !!! Akkurat nå er det Vente. Blinke av Gunnhild Øyehaug. Den er fin. Men jeg må ta meg i nakken, det gikk opp for meg at jeg leser bøker som jeg ser på TV. Fort og litt ukonsentrert. Jeg forventer å bli underholdt - det skal liksom bare komme skliende. Og det gjør ikke denne boka, altså må jeg konsentrere meg samtidig! Sikkert sunt for hodet.

Og så har jeg nesten gjort ferdig jule-romjuls-nyttårsbrevet!!! Hei, hvor mye man får gjort uten TV!

I går var det quizz. Og grunnet overveldende oppmøte av bibliotekarer og dess like på Maskinistenes hus, dannet vi et lite fraksjonslag fra kull '93. Bra for oss, men dumt for hovedlaget, vi kom på 4.plass - én plass bedre enn Råtassene. Vel, vi hadde det i hvert fall morsomt.

Hvordan går det med meg dag 3? Har tenkt å se Berlinerpoplene på nettv. Og det på en så liten skjerm at det nesten ikke teller ;-)

Tv-slave?

Hvor ufattelig mye tid går det egentlig an å bruke på å glo på TV? Jeg sitter og zapper i snitt pr uke: søndag til torsdag fra 20.30 til 23.00 = 12,5 timer. Fredag og lørdag blir det nok til 24.00 Minst! Det blir 7 timer til. Til sammen ca 20 timer. 20 timer i uka i 52 uker blir 1040 timer, dvs over 43 døgn. 43 døgn i året sitter jeg og glor på TV!!! Noe er bra, underholdende eller berikende. Men mesteparten av tida zapper jeg fra møkkaprogram til møkkaprogram på jakt etter noe BRA å se på. Dette har jeg vel gjort de siste 9 åra. Og da har jeg brukt over ett år på å se på TV. Døgnet rundt. Har jeg lest for ungene mine like mye? Eller lest noe selv?

Dette er mitt nyttårforsett: Se mindre på TV.

Hva skal jeg bruke all denne ekstratiden til?

• Jeg skal quizze på mandager - Ranghanatans råtasser legger 4.plassen bak seg og gyver løs på ny sesong.
• Jeg skal trimme
• Jeg skal lese
• Jeg skal sy
• Ehhh - prate med EVEN!!! Muligens sunt for ekteskapet?

Nesten som jeg gleder meg litt til alt jeg skal få gjort. Men: noe skal jeg se: Berlinerpoplene og Himmelblå. Og film med Even i helga. Men ikke mere møkkazapping!

Hagedrømmer

Ute er det kaldt, avblomstra og trist. Men i hagebøkene mine er det vår! Frøkatalogene har begynt å dukke opp i postkassa. Jeg har allerede begynt å drømme om hva jeg skal gjøre i hagen til sommeren... (Egentlig er det en plan, men det høres jo så bindende og organisert ut...)

Og for å illustrere min fantastiske plan har jeg laget en tegning av hvordan det ser ut i dag: Vi har en hekk - nå kraftig beskåret (Den var som tatt fra tornerose: -og hekken vokste kjempehøy...) Vi har en blodbøk i hjørnet, en syrin og en rhododendron ved garasjen, et nyplantet bed med roser og clematis, et nyplantet søtkirsebærtre, et gammelt epletre, ditto plomme og surkirsebærtre. Og ellers store mengder mose ...

Og så kan man jo drømme om alt man skal få gjort og alt man skal få råd til...

Ved blodlønnen kommer det en pergola, hvor roser, humle og clematis skal lage deilig skygge over et langbord hvor gode venner skal spise god mat og drikke god vin på solvarme dager. Roser og andre skjønnheter blomstrer foran terrassen. I drivhuset vokser tomater og kanskje et ferskentre? Utenfor har jeg et par voksekasser med poteter, gulrot og jorbær til ungene. Et par blostrende busker foran stuevinduene, minst én av dem er en magnolia. Og langs gjerdet mot friarealet vokser buskroser og villvin. Over den nye porten med pergola vokser roser og clematis. Mye roser og clematis??? Ja - det er liksom favorittene da. Det blir i hvert fall litt mindre mose...