Nye sannheter...

Det er rart - du tror liksom du vet hvordan det er - og så er det ikke sånn likevel. Noen navlebeskuende sannheter her:

Jeg har så fryktelig lyst til å være skjørte-jente. Snuppe rundt i fine skjørt og være jente. Men synes at jeg stadig ender opp i bukser likevel. Så gleden var stor i sommer da noen sa: Du er jo sånn skjørte-jente! Ble blid da, gitt. Har planer om stor ekspedisjon til Stoff og Stil - så da blir det nok noen flere skjørt som jeg kan gå rundt å være skjørte-jente i...

På 80-tallet var håret mitt absolutt helt feil. Det var da som nå, glatt og absolutt strykefritt. Ikke en krøll. Og ikke spesielt stort. På 80-tallet skulle håret være STORT! (Husker ikke? Sjekk her...) Så mitt hår var umoderne, pistrete og flatt. Men her om dagen så var det noen som sa: Du har sånn tjukt fint hår du... HÆ? Hun må ha vært full - det var jo på fest... (Men: av barn og fulle folk hører man som kjent sannheten...)

Den siste sannheten som er ny er mitt forhold til latskap. Jeg mener selv at jeg er gjennomgående lat og havner oftere på sofaen enn ute på tur. Ok - en del prosjekter har jeg jo på gang, og en del blir også gjennomført. Likevel, jeg synes alltid at alle andre får gjort så mye mer. Men der smalt jammen stefaren min til med: DU er vel ikke lat!!!

Så nye sannheter er som følger: Jeg er ei skjørte-jente med tjukt hår som ikke er det minste lat. I hvert fall i følge 3 personer som kjenner meg.

Eller som yngstemann sa da han så på at jeg sminka meg: Nå blir du enda nydeligere mamma. (Kvalifiserer muligens til ny sannhet nr 4 siden jeg vanligvis ikke er spesielt nydelig heller.)