Solsnu!

Vel bor jeg ikke i Finnmark lenger, uten sol midt på vinteren. Selv om vi her i Vestfold har sol hele året er det godt å ha runda årets mørkeste dag. Med lange dager på jobben så ferdes vi mest i mørket her og.

Jeg er så glad i denne sangen, den sier vel alt...

Så nådde vi bunnen, igjen går det oppad,
Igjen går det fremad mot lys og mot sol.
I tåkegrå dager og regntunge netter
Skred mørket imot sin ytterste pol.

Og har vi enn knugende trengsler tilbake,
Isnen fra stormenes rungende røst,
Frysende dager da alt er et øde,
Så føler vi dog som en lidende trøst:

At dagene lenges, at rommet får farge,
At alt som nu sover i skogenes skjød
Kun venter på timen da fritt det skal spire
Og blusse med livets og skjønnhetens glød!"

Voksesmerter...

Jeg synes det er mange vanskelige ting med å være voksen. Særlig på det å skulle si noe som er ordentlig. Til vanlig slumser jeg i vei og snakker uten å tenke. Men så kommer situasjoner som krever modenhet og at man er voksen.

Akkurat nå er det sånn at jeg kjenner en som er alvorlig syk og skal dø. Jeg synes det er forfedelig vanskelig å finne de rette ordene. Hvordan vet man hva man skal si? Kan man si "god bedring" til en som har kreft? Man skal si viktige, gode, riktige ting. Man skal ikke komme med klisjeer. Man kan ikke si "Huff, så leit".

Jeg har nok vært heldig og levd skjerma for sykdom og død. For det å vite hva man skal gjøre og hva man skal si henger kanskje sammen med erfaring. Jeg synes fort at ordene blir så tomme og hule. De betyr liksom ingenting. De berører ikke. Da jeg var yngre syntes jeg at kondolerer var et merkelig og vanskelig ord. Det fikk liksom ikke plass i munnen og ble bare rart. Etter hvert har jeg blitt mer venn med ordet og klarer å si det uten å føle meg fullstendig malplassert. Men er kondolerer egentlig en krykka man kan støtte seg på? Et trylleord som inneholder alt det man gjerne skulle sagt, men som man ikke klarer å sette ord på. Er kondolerer er et ord som gjør at man styrer unna alle klisjeene? Men det er også et uttrykk som distanserer en. Sier man jeg føler med deg - som det jo betyr - blir det nærere føler jeg.

Hvordan har alle andre kommet dit at de sier noe klokt og viktig? Klarer alle å si noe fornuftig i møte med sykdom og død? Jeg måtte nettopp tenke meg om i 5 minutter før jeg klarte å skrive en sms om en som er syk, og den skrev jeg om tre ganger. Har alle det klart hva de vil si?

Jeg hadde stor glede av å høre på Leif Alsheimer for et par år siden. I foredraget "Dannet eller utdannet" snakker han om hvordan skjønnlitteraturen kan hjelpe oss til å lære innlevelse og empati. http://www.norskbibliotekforening.no/article.php?id=1344&p= Vel, jeg er en lesende person, men det har ikke hjulpet - jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal si. Kanskje er man bare nødt til å prøve å feile. Learning by doing it wrong...

Bokmessaga

Jeg var på bokmessa på Lillestrøm i dag. Hele jobben på tur - og det tror jeg kanske mange av fylkets biblioteker var... (Men er bokmessa verdt å stenge biblioteket for?) Moro å treffe kjente, moro å kikke, gratis stæsj, mye folk, hyggelig å være på tur med kolleger. Deilig mat på Pikene på hjørnet. Men det faglige utbyttet var vel ikke all verden.

Den nye messa kan nok ikke måle seg med den gamle (siste gang i 1996 for de som lurte) - verken i størrelse eller i antall besøkende. Vi hadde heller ikke betalt for å gå på seminarer - neste gang tror jeg nok at jeg vil prøve å få med meg et par med litt mer innhold. Det beste i dag var en samtale mellom Thorvald Steen og Mustafa Can om Istanbul.

Oppvekstroman?

Jeg har begynt på Jan Kjærstads "Jeg er brødrene Walker". Hovedpersonen er 14 år i 1983. Dvs han er like gammel som meg. Så skulle man jo tro at jeg kunne gli rett inn i hans verden, kjenne igjen språket, tv-referansene og miljøet. Men jeg tror jeg må være miljøskadd av menn født på 50-tallets oppvekstromaner. De indre bildene fra boka viser film fra 60-tallet. Først når jeg konsentrerer meg ser jeg jo at mora til Odd Marius må ha stort hår, gigantiske skulderputer og lilla øyenskygge. Men så var vel ikke Kjærstad 14 i 1983 heller... Vi får lese videre og se om fiksjonen fanger etter hvert.

Men annen ting: hvor er kvinnenes oppvekstromaner? Tove Nilsens 50-tall duger liksom ikke lenger. Hvor er MIN oppvekstroman? Om hvordan det var å være jente og ten-åring på 80-tallet. Hvorfor skal gutta være enerådende på oppvekstfronten? Mitt eget bidrag ville kanskje ikke være allverdens.... Sjenert jentes oppvekst på landet ved en liten by på Sørlandet...? Tro'kke det gitt.

Når er hjemme hjemme?

Nå har jeg bodd her i snart 4 måneder. Alt er egentlig fryd og gammen:

• alle er fornøyde
• ungene får venner
• skolen er bra
• barnehagen er bra
• de nye jobbene er bra
• huset er bra
• omgivelsene er bra
• byen er bra

Men når begynner hjemme å være hjemme? Når blir denne byen hjemme? Fremdeles er jeg enten på besøk eller på ferie. Lokalnyhetene angår liksom ikke meg ennå. Jeg hisser meg ikke opp over forbrenningsanlegg eller røde løpere i gata.

Hva må til for at dette skal være hjemme? At jeg kan alle gatenavnene? Vet hvor den fineste bålplassen er i skogen? Alltid treffer kjente på butikken? At jeg ikke kan gå over torvet uten å stoppe for å slå av en prat? At jeg er på fornavn med alle mammaene i klassen til S og har tlf.nr til alle 4-åringene i barnehagen på telefonen?

Jeg lurer ikke på dette fordi jeg mistrives eller angrer. Det er bare litt rart. Men, jeg har jo bodd 11 år i Oslo - bortsett fra oppveksten så er Linderud det stedet jeg har bodd lengst - det er vel ikke så merkelig at det kjennes merkelig...

Annika Ekdahl

For et par uker siden var jeg på en fantastisk utstilling på Haugar kunstmuseum i Tønsberg. Tekstilkunstneren Annika Ekdahl (hjemmesiden hennes her)lager helt fantastiske gobelenger. Detaljrikdommen er helt utrolig. På noen av gobelengene dukker flere og flere detaljer fram fra bakgrunnen mens du ser på. Med farger og nyanser av farger har hun skapt små eventyr i veven sin. Lys og skygger, ull og gull.

Fra avstand ser gobelengene ut som malerier, først nært inntil ser du at de faktisk er vevd. Hun vever slik at det ser ut som penselstrøk. Det ga meg en opplevelse av at hun stopper tiden. Et penselstrøk er raskt å gjøre med pensel, mens det med vev må ta lenger tid. Jeg ser for meg hvordan maleren kan jobbe med hele lærretet på en gang, litt her og litt der. Rette opp et penselstrøk som ikke ble bra, legge på litt mer farge, finne en annen nyanse. Mens veversken sakte bygger opp sitt bilde nederfra, tråd for tråd, trofast til en plan og uten mulighet til å rette opp.

Utstillingen står til 19.10 - tror jeg må ta en tur til...

Høstens favoritter

1. Villvin. På vei til jobb sykler jeg forbi ei diger eik hvor villvinen har fått klatre helt til topps. Blodrød og flammende oransje nærmest renner en elv av villvin fra stamme og greiner.

2. Roser. Rosene er om mulig enda vakrere nå som september snart er slutt. I en siste frenetisk innspurt bugner rosebuskene med knopper og blomster. Og jeg vet ikke om lyset er annerledes i september enn i juli, men fargene virker enda mer intense nå på slutten av blomstringa.

3. Stær. Det er nesten magisk å gå under et tre fullt av stær som alle kvitrer og synger. De har samlet seg i enorme flokker her nå og venter vel bare på å fly sørover.

4. Stranda. Stranda er overlatt til seg selv, tangen har fått ligge, bølger skvulper og slår, måkene ligger innerst ved land og bare venter.

5. Sol. Sommeren skal være et hav av lange late soldager, og så fornærma vi blir når det viser seg å ikke bli sånn. Når høsten byr på lange late soldager er det som en gledelig overraskelse, som en presang noen plutselig gir deg.

Når du engang kommer, neste sommer...

Vi må vel innse at sommeren er slutt for i år. Ikke for det; rosene blomstrer som besatt ennå, og clematisen jeg planta for noen uker siden blomstrer så fint. Men jeg ser jo at lauvet begynner å få høstfarger, og 3 grader er kaldt sykkelvær.

Så da får man kose seg med blomsterkataloger på nettet og bestille neste års blomsterflor. I kveld ble det valmuer og tulipaner.

Er ikke denne flott? Gleder meg til å se den lyse opp mellom roser og clematis. http://www.hageglede.no/ hadde denne skjønnheten!

Eller hva med en titt på http://www.zimtrade.no/? Eller http://www.pionhagen.no/? Jeg vet i hvert fall at jeg skal drømme og tenke og planlegge i vinter. Hvor skal rosene stå? Hva med en pergola kledd med villvin, clematis, kapirfol og klatreroser. Og det store spørsmålet er: hvor skal magnoliaen stå? Dette er en praktmagnolia. Håper ikke det blir altfor lenge til jeg kan sitte i skyggen av en slik med ei god bok!

Eplekakebaking

Det er høst og jeg har et epletre. Eplene henger høyt og er sure før de faller ned - heldigvis faller de ikke langt fra stammen så det går greit å plukke dem opp. Jeg har heller ikke falt så langt fra stammen så jeg baker eplekake...

125 gram smør
1 1/2 dl sukker
2 egg
2 ss melk
2 1/2 dl hvetemel
1 ts bakepulver
2 -3 epler
sukker og kanel

Rør smør og sukker hvitt. Ha i egg og melk. Vend inn hvetemel og bakepulver - ikke rør for mye for da blir røra seig. Ha røra i smurt form. Skrell epler og skjær dem i skiver. Dytt epleskivene godt ned i røra. Dryss sukker og kanel over. (Jo surere epler dess mer sukker...) Stekes i 35-40 minutter på 175 grader.

God kake og du blir populær på jobben...

Jeg har fått kjeft...

...fordi bloggen min er så lite aktiv! Det får den sannelig skjerpe seg på altså!

Dagens innlegg handler om helga:

En utrolig deilig dag på søndag. Sol og varmt, dvs varmt til å være en høstdag. Etter ukesvis med grått ruskevær slo været til med en utrolig behagelig og deilig dag med sol og vindstille. En sånn dag kommer som en gledelig overraskelse og blir et lite friminutt i høstens stress og mas. Tida blir satt på pause og går litt langsommere.

Vi tok med oss eplekake og krem på boks, krabbesnøre og fiskestang og sykla ned på stranda. Der sløva vi rundt i timesvis. J og jeg fiska krabber og fikk en pen samling. E og S prøvde fiskelykken men det ble ikke den store fangsten.... (Foreløpig har vi fått tilsammen én horngjel og en sjøørret. For en sann fisker som E er naturligvis én ynkelig liten sjøørret nok til å prøve et par timer til...)

Og skal man sammligne med Oslo må jeg si at det å bare kunne sykle ned til stranda en søndag formiddag er utrolig deilig!

I hus!

Endelig i hus! Eller - nesten - møblene kommer i morra. Men gutta, jeg og orkideene er på plass!

Vi er ferdige med Oslo, nå er det småbylivet som teller. Her har døgnet 36 timer og ingen kjører over 50 km/t. Jordbæra er alltid norske og alltid store og søte. Vannet holder 22 grader, lufta 25. Ingen brennmanteter, mygg eller flått...

Ikke helt sånn kanskje, men deilig likevel. Håper på noen dager med strandvær så vi virkelig kan nyte livet i sommerparadiset!

Nyhuset

Fredag 13.juni kl. 12 kommer vi endelig inn i nyhuset. Vi har med sofa kjøpt på finn.no, en koffert med klær, to kasser med leker til guttene, og ikke minst; Es stereoanlegg! Møblementet suppleres av mamma som kommer med campingbord og campingstoler - campingbord er også bord!!!

Mamma har også med rose - Mary Magdalena - som plantes i bedet langs garasjeveggen. Får jeg blod på tann av det? Mer om roser senere ;-)

Det er ubeskrivelig deilig å endelig kunne sitte på egen trapp med en kopp te og se på blomstrende peoner mens ungene leker i hagen. Ver det ikke dette jeg drømte om? Ja; det er mye jobb som står igjen, mange vegger å male, mange esker å flytte. Men jeg kjenner at det ikke haster sånn lenger - her skal jeg være lenge - jeg har det ikke travelt. Jeg skal kose meg med sommer (hvis den kommer tilbake...) og hage, og puse opp ved siden av

På kvelden, etter at E har reist inn til Oslo og innflyttingskakegjestene har gått hjem, tar jeg meg i å liste meg rundt... Ungene sover på madrasser på det som skal være gjesterommet. Jeg tripper over gulvene for å ikke bråke. Radioen lavt på. Stearinlys i peisen. Plutselig går det opp for meg at jeg oppfører meg som om jeg skulle være gjest! Jeg må flire - og passer på å trampe litt ekstra i trappa neste gang!

-og god påske

Da var den over for denne gang. Jula er rydda ut av huset - jeg starter gjerne jula 1.desember, men når kalenderen viser januar er det slutt. Juleduker og pepperkakehjerter - vekk med det! Røde lys er brent opp og det er ikke en marsipangris i sikte! Vi vurderer følgende annonse på finn.no: julekaker og en pose barnåler gis bort mot henting.

I år hadde vi verdens styggeste juletre - innkjøpt på Smart Club. I mørket. Ferdig innpakket. Ikke rart det var billig - bare halvparten så mange greinkranser som de fleste andre trær... Kanskje man kan se det som et uttrykk for minimalisme: vi liker lys og luft - vanlige trær blir så tette og overmøblerte. Eller: færre greiner gir færre utøy. Vel, nå er det bare stammen igjen -treet er resirkulert og gjør nå tjeneste som dekke over blomsterbed.

Nå gjenstår bare høydepunktet: pepperkakehusknusing! 2 minutter etter at huset var satt opp begynte junior å spørre om når det skulle knuses... Han har sittet klar med hammeren hele jula!