Jeg har gitt etter for presset

Hvert år går jeg denne dagen i møte med et "nei, i år gjør vi ingenting. Vi later som vi ikke vet at dte er og kjøper ikke inn noen ting." I år hadde jeg til og med øvd meg. Litt kjekt, i en avslappet og naturlig tone skulle jeg avlevere replikken uten nøling i døra: "Nei, vi feirer ikke Halloween." Jeg synes egentlig at hele halloweenstyret er dumt. Unger som går på dørene og tigger, det lukter handelsstand lang vei. Noen prinsipper har man jo lyst til å ha...Men så ga jeg etter. Jeg ga etter for forventningspress og sosiale forventninger. Jeg ga etter for å ikke stille ungen min utenfor det alle de andre kommer til å snakke om. Jeg ga etter for spente barneøyne og ble belønnet med glade barn.

Og kanskje har det seg sånn at "noen" hadde lyst på litt godteri - det er jo ikke sikkert at det kommer SÅ mange unger. Og da blir det kanskje litt igjen til "noen"...

Utfordinger i biblioteket...

I dag har jeg for første gang hatt en døv bruker i biblioteket. Takk til SBIH som ikke syntes det var nødvendig å ha valgfag i tegnspråk, å i det minste kunne si hei hadde vært greit. Vi kommuniserte likevel helt fint gjennom å skrive på ark. Men jeg var ikke forberedt på hvor hemmet JEG følte meg ved å ikke kunne snakke. Hvor fremmed det var å ikke kunne bruke munnen eller stemmen til noe fornuftig. Etterpå tenker jeg at jeg kunne jo ha smilt litt da. Man kan vel si at vi møttes på midten? Ingen av kunne snakke våre vante språk...

Mamma, jeg elsker deg!

Sånn kan det sies! Erklæringen kom da vi sa god natt. Sindre var blid og fornøyd, og stolt av seg selv etter å ha lest ut en hel bok. Den gode mor skrøt uhemma av bragden og 7-åringen skinte over hele fjeset. Det er jo ellers nok av andre ting en 7-åring kan kalle sin mor. Men vi var nok inne på et godt spor - allerede ved kveldsmaten sier han: "I dag kommer jeg ikke til å si noen stygge ord, det kjenner jeg på meg". Og avsluttet dagen med: mamma, jeg elsker deg!