Nye sannheter...

Det er rart - du tror liksom du vet hvordan det er - og så er det ikke sånn likevel. Noen navlebeskuende sannheter her:

Jeg har så fryktelig lyst til å være skjørte-jente. Snuppe rundt i fine skjørt og være jente. Men synes at jeg stadig ender opp i bukser likevel. Så gleden var stor i sommer da noen sa: Du er jo sånn skjørte-jente! Ble blid da, gitt. Har planer om stor ekspedisjon til Stoff og Stil - så da blir det nok noen flere skjørt som jeg kan gå rundt å være skjørte-jente i...

På 80-tallet var håret mitt absolutt helt feil. Det var da som nå, glatt og absolutt strykefritt. Ikke en krøll. Og ikke spesielt stort. På 80-tallet skulle håret være STORT! (Husker ikke? Sjekk her...) Så mitt hår var umoderne, pistrete og flatt. Men her om dagen så var det noen som sa: Du har sånn tjukt fint hår du... HÆ? Hun må ha vært full - det var jo på fest... (Men: av barn og fulle folk hører man som kjent sannheten...)

Den siste sannheten som er ny er mitt forhold til latskap. Jeg mener selv at jeg er gjennomgående lat og havner oftere på sofaen enn ute på tur. Ok - en del prosjekter har jeg jo på gang, og en del blir også gjennomført. Likevel, jeg synes alltid at alle andre får gjort så mye mer. Men der smalt jammen stefaren min til med: DU er vel ikke lat!!!

Så nye sannheter er som følger: Jeg er ei skjørte-jente med tjukt hår som ikke er det minste lat. I hvert fall i følge 3 personer som kjenner meg.

Eller som yngstemann sa da han så på at jeg sminka meg: Nå blir du enda nydeligere mamma. (Kvalifiserer muligens til ny sannhet nr 4 siden jeg vanligvis ikke er spesielt nydelig heller.)

Drugs'n rock'n roll

Jeg er helt og fullstendig mot narkotika av alle slag. Jeg trives også med Norges restriktive alkoholpolitikk. (Ja, selv om jeg tolker reglene for innførsel litt fritt og tar med 2 kartonger i stedet for 1, men da smugler jeg ikke øl også, altså. Eller sprit...) Men det slår meg at blant mine favorittband finnes det mange som ikke har vært helt enige med meg i det.

Jeg liker jo godt mye rock og annen moro fra 70-tallet. Og de gutta der spytta neppe i glasset. Eller hasjpipa, eller på LSD-frimerket sitt. Jeg hører jo at mine favorittlåter ofte har noe lettere (eller tyngre) psykedelisk over seg. Kashmir uten LSD hadde vel ikke vært rare sakene...

Burde jeg da av prinsipp bare spille musikk av edruelige (men ikke fanatiske eller religiøse) artister som bare lager politisk korrekte sanger om mellommenneskelige temaer? Og siden jeg ikke klarer å komme på noen band i denne sjengeren kunne det fort endt opp med en annonse på Finn.no om salg av stereoanlegg. Heldigvis hørte jeg en fyr på radioen som sa at det ikke var sunt å ha prinsipper for prinsippets skyld...