Solsnu!

Vel bor jeg ikke i Finnmark lenger, uten sol midt på vinteren. Selv om vi her i Vestfold har sol hele året er det godt å ha runda årets mørkeste dag. Med lange dager på jobben så ferdes vi mest i mørket her og.

Jeg er så glad i denne sangen, den sier vel alt...

Så nådde vi bunnen, igjen går det oppad,
Igjen går det fremad mot lys og mot sol.
I tåkegrå dager og regntunge netter
Skred mørket imot sin ytterste pol.

Og har vi enn knugende trengsler tilbake,
Isnen fra stormenes rungende røst,
Frysende dager da alt er et øde,
Så føler vi dog som en lidende trøst:

At dagene lenges, at rommet får farge,
At alt som nu sover i skogenes skjød
Kun venter på timen da fritt det skal spire
Og blusse med livets og skjønnhetens glød!"

Voksesmerter...

Jeg synes det er mange vanskelige ting med å være voksen. Særlig på det å skulle si noe som er ordentlig. Til vanlig slumser jeg i vei og snakker uten å tenke. Men så kommer situasjoner som krever modenhet og at man er voksen.

Akkurat nå er det sånn at jeg kjenner en som er alvorlig syk og skal dø. Jeg synes det er forfedelig vanskelig å finne de rette ordene. Hvordan vet man hva man skal si? Kan man si "god bedring" til en som har kreft? Man skal si viktige, gode, riktige ting. Man skal ikke komme med klisjeer. Man kan ikke si "Huff, så leit".

Jeg har nok vært heldig og levd skjerma for sykdom og død. For det å vite hva man skal gjøre og hva man skal si henger kanskje sammen med erfaring. Jeg synes fort at ordene blir så tomme og hule. De betyr liksom ingenting. De berører ikke. Da jeg var yngre syntes jeg at kondolerer var et merkelig og vanskelig ord. Det fikk liksom ikke plass i munnen og ble bare rart. Etter hvert har jeg blitt mer venn med ordet og klarer å si det uten å føle meg fullstendig malplassert. Men er kondolerer egentlig en krykka man kan støtte seg på? Et trylleord som inneholder alt det man gjerne skulle sagt, men som man ikke klarer å sette ord på. Er kondolerer er et ord som gjør at man styrer unna alle klisjeene? Men det er også et uttrykk som distanserer en. Sier man jeg føler med deg - som det jo betyr - blir det nærere føler jeg.

Hvordan har alle andre kommet dit at de sier noe klokt og viktig? Klarer alle å si noe fornuftig i møte med sykdom og død? Jeg måtte nettopp tenke meg om i 5 minutter før jeg klarte å skrive en sms om en som er syk, og den skrev jeg om tre ganger. Har alle det klart hva de vil si?

Jeg hadde stor glede av å høre på Leif Alsheimer for et par år siden. I foredraget "Dannet eller utdannet" snakker han om hvordan skjønnlitteraturen kan hjelpe oss til å lære innlevelse og empati. http://www.norskbibliotekforening.no/article.php?id=1344&p= Vel, jeg er en lesende person, men det har ikke hjulpet - jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal si. Kanskje er man bare nødt til å prøve å feile. Learning by doing it wrong...