Eksamensnerver

Heldigvis ikke mine eksamensnerver... Men det sitter nervøse studenter i gangene på jobb. Litt bleike om nebbet og med klamme hender. Satt sånn selv i fjor - og det var ingen god følelse. Eksamen var to delt, først en ukes hjemmeeksamen som jeg så skulle forsvare i muntlig høring etterpå.

Muntlig eksamen er en bisarr opplevelse. På forhånd var jeg nervøs, leste oppgaven flere ganger og prøvde å forestille meg hva de ville spørre om. Eksaminatorene som prøver å løse opp stemningen med litt småprat, jeg er vel ikke så grusomt klar for småprat, men smiler og venter på det som skal komme.

Så kommer det første spørsmålet. Og jeg skjønner ikke hva fyren spør om. Har dette noe med mitt fag å gjøre? Har det noe med oppgaven min å gjøre? Jeg blir helt blank. Og så kjenner jeg hjernen risle som en kald elv nedover i kroppen og ut gjennom tærne. Jeg klarer virkelig ikke å si noe som helst. Han prøver en gang til, men jeg skjønner det fremdeles ikke. Og nå ser jeg for meg strykkarakterer og evig skam.

Heldigvis klarer jeg å si at jeg har fullstendig jernteppe. Og det var vel det som skulle til. Da løsna det og resten av eksamen ble gjennomført med hjernen på plass i hodet.