Digitale fortellinger

I dag ble jeg minnet på noe jeg hadde glemt at jeg hadde vært borti. Ja, det kan jo være så mangt, men denne gang var det digitale fortellinger. Idéen er at med enkle midler skal man kunne fortelle en historie digitalt. Man trenger ikke fancy programvare eller dyrt utstyr. En hver PC har det man trenger: et program a la Windows moviemaker, kanskje litt gratis nedlasting av lydprogram fra nettet,bilder og filmsnutter, og en mikrofon. Og en historie selvfølgelig... De beste historiene er nok de personlige som handler om noe fortelleren er opptatt av.

Jeg lærte dette av jentene på Lillegården kompetansesenter for flere år siden. Min historie handla om broren min som er autist. Historien vil jeg nok ikke publisere på nettet. Men prosessen med å lage fortellingen var fin. Jeg måtte tenke igjennom ting jeg ikke hadde tenkt på på en stund, og også se ting litt utenfra.

Grunen til at jeg ble minnet på digital historiefortelling akkurat i dag, var at jeg kom over denne: http://www.digitaltfortalt.no/ På tide å prøve igjen kanskje?

Det fines andre også: http://www.storycenter.org/index1.html. Og artikkel på wikipedia...

Nye sannheter...

Det er rart - du tror liksom du vet hvordan det er - og så er det ikke sånn likevel. Noen navlebeskuende sannheter her:

Jeg har så fryktelig lyst til å være skjørte-jente. Snuppe rundt i fine skjørt og være jente. Men synes at jeg stadig ender opp i bukser likevel. Så gleden var stor i sommer da noen sa: Du er jo sånn skjørte-jente! Ble blid da, gitt. Har planer om stor ekspedisjon til Stoff og Stil - så da blir det nok noen flere skjørt som jeg kan gå rundt å være skjørte-jente i...

På 80-tallet var håret mitt absolutt helt feil. Det var da som nå, glatt og absolutt strykefritt. Ikke en krøll. Og ikke spesielt stort. På 80-tallet skulle håret være STORT! (Husker ikke? Sjekk her...) Så mitt hår var umoderne, pistrete og flatt. Men her om dagen så var det noen som sa: Du har sånn tjukt fint hår du... HÆ? Hun må ha vært full - det var jo på fest... (Men: av barn og fulle folk hører man som kjent sannheten...)

Den siste sannheten som er ny er mitt forhold til latskap. Jeg mener selv at jeg er gjennomgående lat og havner oftere på sofaen enn ute på tur. Ok - en del prosjekter har jeg jo på gang, og en del blir også gjennomført. Likevel, jeg synes alltid at alle andre får gjort så mye mer. Men der smalt jammen stefaren min til med: DU er vel ikke lat!!!

Så nye sannheter er som følger: Jeg er ei skjørte-jente med tjukt hår som ikke er det minste lat. I hvert fall i følge 3 personer som kjenner meg.

Eller som yngstemann sa da han så på at jeg sminka meg: Nå blir du enda nydeligere mamma. (Kvalifiserer muligens til ny sannhet nr 4 siden jeg vanligvis ikke er spesielt nydelig heller.)

Drugs'n rock'n roll

Jeg er helt og fullstendig mot narkotika av alle slag. Jeg trives også med Norges restriktive alkoholpolitikk. (Ja, selv om jeg tolker reglene for innførsel litt fritt og tar med 2 kartonger i stedet for 1, men da smugler jeg ikke øl også, altså. Eller sprit...) Men det slår meg at blant mine favorittband finnes det mange som ikke har vært helt enige med meg i det.

Jeg liker jo godt mye rock og annen moro fra 70-tallet. Og de gutta der spytta neppe i glasset. Eller hasjpipa, eller på LSD-frimerket sitt. Jeg hører jo at mine favorittlåter ofte har noe lettere (eller tyngre) psykedelisk over seg. Kashmir uten LSD hadde vel ikke vært rare sakene...

Burde jeg da av prinsipp bare spille musikk av edruelige (men ikke fanatiske eller religiøse) artister som bare lager politisk korrekte sanger om mellommenneskelige temaer? Og siden jeg ikke klarer å komme på noen band i denne sjengeren kunne det fort endt opp med en annonse på Finn.no om salg av stereoanlegg. Heldigvis hørte jeg en fyr på radioen som sa at det ikke var sunt å ha prinsipper for prinsippets skyld...

Eksamensnerver

Heldigvis ikke mine eksamensnerver... Men det sitter nervøse studenter i gangene på jobb. Litt bleike om nebbet og med klamme hender. Satt sånn selv i fjor - og det var ingen god følelse. Eksamen var to delt, først en ukes hjemmeeksamen som jeg så skulle forsvare i muntlig høring etterpå.

Muntlig eksamen er en bisarr opplevelse. På forhånd var jeg nervøs, leste oppgaven flere ganger og prøvde å forestille meg hva de ville spørre om. Eksaminatorene som prøver å løse opp stemningen med litt småprat, jeg er vel ikke så grusomt klar for småprat, men smiler og venter på det som skal komme.

Så kommer det første spørsmålet. Og jeg skjønner ikke hva fyren spør om. Har dette noe med mitt fag å gjøre? Har det noe med oppgaven min å gjøre? Jeg blir helt blank. Og så kjenner jeg hjernen risle som en kald elv nedover i kroppen og ut gjennom tærne. Jeg klarer virkelig ikke å si noe som helst. Han prøver en gang til, men jeg skjønner det fremdeles ikke. Og nå ser jeg for meg strykkarakterer og evig skam.

Heldigvis klarer jeg å si at jeg har fullstendig jernteppe. Og det var vel det som skulle til. Da løsna det og resten av eksamen ble gjennomført med hjernen på plass i hodet.

Gaver i boden!

I fjor høst gravde jeg opp store deler av det bedet som ligger inntil garasjen. Det fulgte med noen never med ulike løker som jeg ikke gadd å putte ned i jorda igjen. Jeg slengte dem over i ei tom blomsterpotte, satte potta i boden og glemte den. Ingenting ble gjort, ikke jord, ikke lys, ikke vann.

I vårstemningen i dag rydda vi vekk en del vinterting fra boden og plutselig sto jeg med ei potte full av vårløker i full spiring! De vanskjøttede, stakkers små løkene har overlevd vinteren i en uisolert bod og var i full gang med å skyte skudd.

Så da var det bare å finne fram jord og plante dem tett i tett i ei potte. Nå står de på trappa, så får vi se om de likte miljøforandringen. En fin, overraskende gave fra boden, der altså!

Ja, jeg skrudde av lyset

På lørdag samlet verden (!!!) seg til et "verdensomspennende" miljøtiltak om å skru av lyset én time mellom 20.30 og 21.30. Vi fulgte oppfordringen vi, og slo av lyset så det holdt.

Men: Hva slags påfunn var dette earth hour greiene egentlig? Ser på www.earthhour.org at det er et australs påfunn mot global oppvarming. Og det er jo prisverdig. Men er det ikke egentlig litt naivt å tro at det å skru av lyset en time gjør noen forskjell? Det vel vært mer strøm å spare på å skru av kraftkrevende industri en time. I en vanlig norsk heim er det strøm til oppvarming det går mest av - ok, ikke noe problem i Syndey akkurat, men de har vel airconditioningen gående... Å spare lys en time en lørdagskveld er bare koselig, det gjør ikke akkurat vondt. Hva med en earthday der vi skrudde ned varmen et par grader inne, dusja litt kortere, lot bilen stå og tok toget på ferie? Men lyset var avskrudd koste vi oss med stearinlys - hvor miljøvennlig er det? De skal også produseres...

Så jeg satt der med en følelse av å være litt naiv, litt dum og litt fanga i populærkulturens måte å bidra. Vi skrudde av lyset - mest fordi alle andre gjorde det.

Og forresten: alle de fattigste menneskene i verden - hvordan fikk de markert earth hour mon tro? Har de strøm eller? Ikke får de spart så mye på oppvarming og varmt, eller reint, vann heller.

Besøk og geier jo???

Jeezes - noen besøker sida mi... Må skrive noe intelligent da eller?